– Det er vanskelig å oppsummere med ett ord hvorfor jeg kom tilbake. Men det handler vel om at det er andre ting som betyr noe når man blir litt eldre. Interesser og røtter, sånne ting. For meg føltes det bare naturlig å vende nesa mot hjemtraktene.

Julian Richard Olsen sitter på et kontor i tredjeetasje i Husegården, midt i Vardø sentrum. Her har han utsikt utover byen han forlot som 16-åring. Rett overfor gaten ligger bestemorens barndomshjem, bestemoren som fortsatt bor i byen, som ringer og inviterer ham på ferske fiskekaker, det er middag klokka fire.

– Nettverk hadde selvfølgelig også mye å si. For fem-seks år siden begynte jeg å reise mer og mer hit, og nettverket mitt vokste. Og så skjønte jeg at det meste jeg så etter, det kunne jeg få her, sier han.

Rådet til å reise vekk

For femten år siden, var det få som trodde de kunne finne noe av det de så etter i Vardø. Da var Julian Richard Olsen 16 år, og på skolen ble han oppfordret til å velge en yrkesvei som kunne ta ham vekk fra kommunen, gi ham flere bein å stå på.

– Det var et resultat av sin tid. Lokalsamfunnet var preget av mange år med nedgangstider og feilslått fiskeripolitikk. En hel generasjon vokste opp med vissheten om at det var lurest å komme seg vekk, og en tankegang som sa at her går det ikke an å være. Ja, jeg har inntrykk av at det var mange som tenkte det, det var en hardt befestet sannhet i mange år, forteller han.

For Julian Richard Olsen betød det at hele familien flyttet til Haugesund, der Julian gikk på videregående, før Forsvaret brakte ham rundt omkring i landet. I 2007 var han tilbake i Haugesund, tok utdannelse som tømrer, og det er denne kunnskapen han nå tilbyr i Vardø, gjennom et enmannsfirma han har etablert.

– Når man også er interessert i arkitektur, sånn som jeg, så er Vardø perfekt. Her kan man se hvordan utviklingen har vært de siste 150 årene. Sånn sett er Vardø unik, sier han.

Spent på neste tall

Og skal man tro koordinator Asbjørn Nilsen i Vardø Næringsforening, begynner flere og flere å se det unike i Vardø.

– Det vi ser, er at det er mange unge som har lyst til å komme tilbake. Når det blir arbeidsplasser her, øker interessen blant folk, sier han.

Og arbeidsplasser har det blitt, med god hjelp fra staten. Voldsoffererstatningen, lønnsgarantien, trafikksentralen, og snart, kontoret for politiattester, alle skaper de liv i kommunen. De gir jobb til tilflyttere, til vardøværinger, og til utflyttede vardøværinger som ønsker seg hjem.

– Som regel er det to som flytter, selv om ikke begge får jobb. Så jeg er spent på de neste befolkningstallene for Vardø, sier Nilsen.

Snus til det positive

Da Jim Valle (36) flyttet tilbake, økte folketallet med fire. Etter om lag ti år i Trondheim, bestemte han og samboeren seg for å ta med seg de to ungene og vende hjem.

– Det var vel samboeren som klarte å overtale meg. Vi skulle pusse opp huset i Trondheim, og for at jeg skulle få gjøre det i fred, reiste hun hit for å jobbe i seks måneder. Det ga visst mersmak, forteller han.

Nå jobber han i en prosjektstilling som reinholdsleder i kommunen, mens samboeren er pedagogisk leder i barnehagen. Selv om Jim er værsyk og synes vinteren i Vardø er tøff, tror han på en framtid i byen.

– De årene vi har vært borte har Vardø gått gjennom store forandringer. Da vi flyttet vekk, lå mesteparten av fiskeindustrien brakk, og det så veldig mørkt ut. Men nå virker det som man tenker nytt, og får andre jobber hit. Og nå som man snakker om oljen også? Det virker som om alt snur seg til det positive, sier han.

Mer for enn mot

I Tromsø sitter Christer Lund (34) med mange av de samme tankene. Han flyttet fra Vardø i 2001, også han til Trondheim, der det var jobb å få.

– I Vardø så det ikke lyst ut. Aarsæther gikk konkurs, og alle snakket om å reise. Jeg ville ikke være den siste som dro, jeg ville komme meg bort før alle andre gjorde det samme. Og reise gjorde de jo, én etter én, sier han.

Men nå har også han bestemt seg for å flytte tilbake. På voldsoffererstatningen ønsket de folk, Christer søkte, og 1. mai begynner han i en konsulentstilling. I første omgang skal han pendle mellom Tromsø og Vardø mens han finner ut om jobben virkelig passer for ham, men han er ikke fremmed for en framtid på hjemplassen.

– Jeg har listet opp for og imot, og til slutt var det for-listen som vant. Det er jo en jobb det er umulig å si nei til, det er ikke hver dag man får fast jobb i staten. Og det er jo godt å komme hjem. Det virker som om det er mange som har kommet tilbake eller tenker på det, sier han.

I bakhodet

Det tror Ida Klaudiussen (28) også. Såfremt hun består alle eksamener, er hun ferdig utdannet tannlege til sommeren, og da vender hun tilbake til Vardø, også hun etter ti år borte.

– Jeg har hørt om flere på min alder som har flyttet hjem, og det er jo veldig artig. Det er en av grunnene til at jeg også bestemte meg for det, forteller hun.

Akkurat nå er hun i Skien i praksis, men det er Tromsø som har vært hennes by helt siden hun var 18.

– Men jeg har hele tiden hatt det i bakhodet at jeg skal hjem. Og nå som det var en ledig stilling, fikk jeg jo en fin mulighet, sier hun.

Vil bidra

På Husegården i Vardø sentrum er Julian Richard Olsen glad for at det er flere som flytter hjem igjen, for at Vardø tilsynelatende går lysere tider i møte, selv om det ikke betyr alt for hans framtid i kommunen.

– At det skjer positive ting i Vardø nå setter jeg stor pris på, men det er ikke hovedgrunnen til at jeg flyttet tilbake. Jeg flyttet fordi jeg har tro på at det skal skje ting framover også, og det vil jeg være med på å bidra til, helt klart, sier han.