Torsdag kom brevet om at hun er tilkjent en erstatning på 725.000 kroner. Nå håper hun å legge bak seg minnene fra 15 traumatiske år på barnehjemmet i Vestre Jakobselv.

– Jeg har konstatert at jeg er tilkjent det maksimale erstatningsbeløpet. Men du må tro meg når jeg sier at jeg gleder meg mer over at jeg endelig har fått bekreftelsen på at jeg er blitt trodd, at myndighetene har festet lit til min historie, og at jeg har fått forståelse for de lidelsene både jeg og andre barnehjemsbarn ble påført på 50-og 60-tallet.

– De 15 årene jeg opplevde på «Vårsol» var en tid uten kjærlighet, med en kald hverdag med avstraffelser, overgrep og vold i et miljø som altså skulle være tuftet på kristne verdier. Men viste de nestekjærlighet? Mitt svar er et ubetinget nei. Jeg opplevde 15 år med traumer, frykt og overgrep, noe som her preget meg helt til nå, sier Margrethe.

Sterk historie

Det er en sterk historie hun kan fortelle fra tiden på barnehjemmet. Utad var alt flott. Og hverdagen hadde selvsagt også hyggelig sider. Hun kan huske fine stunder der ungene fikk delta i skirenn og andre aktiviteter. Men det er likevel det som skjedde inne, bak låste dører, som har preget henne sterkest etter at hun som 17-åring kunne forlate institusjonen.

I mange år slet hun alene med tanker, minner og traumer. Det var ikke enkelt å stå fram med en historie som hun skjønte hun ville få vansker med å få forståelse for.

Sto fram

Det var tilfeldigheter som bidro til at hun i 1997 likevel følte seg klart til å stå fram med sin historie. Avisa Finnmarken hadde et stort oppslag om en stygg overgrepssak i Øst-Finnmark. En artikkel som bidro til sterke følelser hos Margrethe. Så sterke at hun valgte å komme gå ut med sin historie fra tiden på «Vårsol».

– Det skulle vise seg å bli mange tunge tak framover. Jeg ble møtt av skepsis, tvil, og overbærenhet. Men jeg var fast bestemt på at jeg ikke ville gi meg. Etter hvert ble det klart at jeg ikke bare kjempet min egen sak, men at også mange andre var i samme situasjon. Dette gjorde meg ytterligere bestemt på å stå på. Jeg kunne ikke stoppe det jeg hadde startet, sier Margrethe Hansen til Finnmarken.

Ble trodd

Det ble en uendelig runddans i byråkratiet, en tid ledsaget av tvil, tårer og skuffelser. Men samtidig kunne hun konstatere at hun oppnådde å bli hørt av stadig flere.

Og sist torsdag kom brevet hun har ventet på i mange år. Det statlige Oppreisningsutvalget hadde festet lit til hennes historie. Hennes framstilling om grov vold, seksuelle overgrep, avstraffelser og overtredelser gjorde at hun ble tilkjent maksimumserstatningen basert på den såkalte «Stavanger-modellen».

– Selvfølgelig kommer beløpet på 725.000 kroner godt med. Men jeg er likevel helt oppriktig når jeg hevder at å bli trodd er langt mer viktig enn pengene. Det er som plaster på et stort – og fram til nå åpent sår. Kanskje kan jeg nå gradvis legge traumene bak meg, skjønt jeg tror aldri jeg makter å glemme årene på «Vårsol».

– Men jeg har slåss, og kanskje har jeg også hjulpet andre i tilsvarende situasjon, sier hun.

Vonde minner

I dag bor hun sammen med sin samboer i Vestre Jakobselv, bare et lite steinkast fra barnhjemmet hun vokste opp på. Bare en gang har hun vært på området der hun bodde fra hun var to år og fram til hun fylte 17.

– Dette vakte veldig sterke og såre minner. Men nå kan det kanskje bli litt lettere å legge bak meg disse minnene, sier Margrethe Hansen.