De moderne kultursatsingene i Kirkenes har skapt et skille mellom «Barentseliten» og de som frykter for distriktene og den folkelige kulturen, sier Olaf Aagedal, som har skrevet om Kirkenes i en ny bok om endringer i det lokale kulturlivet.

Her forteller han hvordan aktører som Pikene på Broen og Samovarteatret gjennom samarbeid med Utenriksdepartementet og sentrale myndigheter har skapt ny og annerledes kulturaktivitet. Men også om hvordan flere i Sør-Varanger opplever at deres kultur og tradisjon blir skjøvet til side av «Barentseliten».

Samtidig mener han at folk fra disse miljøene har vært både heldige og smarte som har klart å bygge opp en festival og et miljø for eksperimentell samtidskunst i kulde og vintermørke i en norsk småby.

Ny-importert

Han er imponert over hva Kirkenes har fått til, samtidig som han mener aktiviteten rundt Barents Spektakel har skapt nye skiller.

– Det er gruppe folk som gjerne jobber innen politikk og kultur som er begeistret over det som skjer og som oppfatter seg selv som en del av et internasjonalt miljø. Samtidig er det mange i Kirkenes som opplever at dette ikke er deres verden, sier Olaf Aagedal til Finnmarken.

Sosiologi-professoren beskriver Barentssamarbeidet og det nye kulturlivet som «ny-importert internasjonalisme».

Han stiler spørsmål om de som driver tradisjonelle kulturaktiviteter i distriktene i Sør-Varanger blir tapere. Aagedal peker også på at det sterke fokuset på forholdet til Russland, kan føre til at det tradisjonelle samarbeidet med Finland og den finske kulturen i Sør-Varanger blir skjøvet til side.

Barentselite

Han kommenterer det intime forholdet mellom folk i «Barentseliten» og deres tilsynelatende nære forbindelser til «Thorvald», «Jens» og «Jonas».

– Den som ikke er på SMS og fornavn med Barentseliten og regjeringseliten kan oppleve at de har en lengre vei å gå for å ivareta sine interesser, skriver Olaf Aagedal i kapittelet.

Heldige og smarte

Forskeren mener likevel å registrere at de nye kulturmiljøene har nærmet seg folk, selv om det fortsatt er slik at Barents Spektakel baserer seg på et publikum bestående av folk som er i Kirkenes i profesjonelle sammenhenger og ikke er avhengig av billettinntekter på samme måte som en vanlig musikkfestival.

– Men i løpet av de årene jeg har fulgt med, har det blitt satset på mer spektakulære og publikumsvennlige arrangementer under Barents Spektakel, sier Olaf Aagedal, som trekker fram åpningsforestillingen med dansegruppa La Compagnie Malabar i fjor som et eksempel. Også «Border Crossing Exercices» ved Pikevann i 2007 med grensekryssing, musikk og friluftsutstilling basert på gammelt undertøy omtales i boka.

– Mens samtidskunst ellers foregår på eksperimentelle scener og i lukkede gallerier, har samtidskunsten i Kirkenes vært opptatt av å operere i naturen og på byareneraer som er tilgjengelige for alle, sier Olaf Aagedal.

– Er ikke det noe man burde juble over?

– Nå har det ikke vært vår jobb å være kunstdommere, men å påpeke hvordan kulturlivet i ulike deler av Norge har inngått i utviklingen av lokalsamfunnet, sier sosiologen. I tillegg til Kirkenes, har Drammen og Storås fått forskernes lupe på seg.

Grensekommune

– Er det tilfeldigheter eller hardt arbeid som gjør at Kirkenes har lyktes med nyskapende kultur?

– Man har både vært heldige og smarte. Etter nedleggingen av gruvedriften i 1996, lette man etter ny virksomhet. Noen aktører på kulturfeltet hadde tro på at kultur var verd å satse på, men det er først de siste to-tre årene at disse virkelig har fått gjennomslag for sine ideer, sier Olaf Aagedal, som peker på at det å satse på kultur på gamle industristeder ikke er enestående for Kirkenes.

– Drammen er et eksempel, og vi ser det samme rundt i Europa. Så dette er en internasjonal trend. I Kirkenes hadde det imidlertid vært vanskelig å få til noe uten Nordområdesatsingen fra Regjeringen og UD.