Rett før jul flyttet Sandra inn i huset hun har bygd rett ved foreldrene i Nervei. 24-åringen fikk tidlig lære å ta vare på seg selv. Sju år gammel måtte hun til Skjånes på internat. Hun husker skoleårene med gru og glede. Betjeningen på internatet har hun ingenting å utsette på, men det var vanskelig for en liten sjuåring å flytte hjemmefra.

– Jeg husker første natta veldig godt. Søsteren min Barbro, som da var ti år, bodde også på internatet. Jeg ville gjerne sove sammen med henne, men fikk ikke lov. I stedet ble jeg lagt på rom sammen med en fremmed jente som også var førsteklassing. Hun lå i øverkøya, jeg under. Noen hadde fortalt at hun brukte å tisse i senga. Jeg var livredd for at hun skulle tisse på meg og turte ikke legge meg å sove, forteller Sandra. Hun snek seg inn til storesøsteren og la seg sammen med henne. Sandra var en målbevisst ung dame, allerede den gangen, og ga seg ikke før hun fikk dele rom med Barbro.

– Det var litt vel tidlig allerede som sjuåring å flytte hjemmefra. Vi lærte på den harde måten. De fleste møter ikke slike utfordringer før de skal på videregående skole, sier Sandra. Gjengen som mobbet har satt sine spor.

Det var særlig en av guttene som var fæl. Han hadde med seg to andre og innimellom var det er par av jentene også med i gjengen, som bestemte seg for å ta Sandra.

– Jeg var fjording, derfor mente de at de kunne ta meg, forteller 24-åringen. Hun husker læreren som snudde ryggen til i skolegården når hun ble baset i snøen. Plagingen besto både av slag og erting. For en liten sjuåring på internat var det ingen god opplevelse.

– Har du snakket med noen av dem nå etter at dere er blitt voksne?

– Jeg hilser på dem når jeg ser de, sier Sandra.

– Tror du de har dårlig samvittighet?

– Jeg er ikke så sikker på at de vet hva samvittighet er, sier Sandra.

– De guttene var ikke greie. En av jentene ble jeg etter hvert godt kjent med. Hun viste seg ikke å være så verst.

I ti år har det vært skole i Nervei. Til høsten er det slutt. Da er det bare to elever igjen og kommunestyret i Gamvik har besluttet å legge ned skolen. Da må barneskoleelevene Aud Cecilie (10) og Roy-Philip (11) pendle med hurtigbåten til og fra skolen. I 2011 skal Sandras datter Elise begynne på skolen. Å sende henne med båt til Skjånes er lite aktuelt, i alle fall hvis hun er like sjøsyk som mora. Det er ingen barn i Nervei mellom Elise som blir tre år i mai og hennes tante Aud Cecilie som er ti år.

Har framtidstro

– Nå gjelder det å holde ut og håpe veien kommer, slik at hun kan gå på skolen i Bekkarfjord, sier Sandra. Både hun og resten av folket i Nervei er optimistiske til at bygda skal få vei. Ingen instanser har sagt nei, men finansieringen er det heller ingen som har påtatt seg ansvaret for.

– Det er både optimisme og pessimisme i Nervei for tiden, sier Sandra. Nedleggelse av skolen gjør at de to familiene med skolebarn vurderer å flytte. Håpet om vei gir framtidstro. Sandra har valgt å satse i hjembygda. Rett før julaften flyttet hun inn i sitt nybygde hus. Nå håper hun å få kjøpt en landbrukseiendom. Sandra er utdannet agronom og driver med griser om sommeren.

– Hvis veiplanene drar ut i tid, og Elise skal begynne på skolen, kan det være aktuelt for meg å ta videreutdanning ett år eller to og ta henne med meg til et større sted, mens vi venter på veien, sier Sandra optimistisk.