Årene begynner å merkes, også for Arne Næss. Godt hjulpet av sin samarbeidspartner Petter Mejlænder og to staver, entret 95-åringen scenen i samfunnshuset i Austertana torsdag. Han var invitert til å snakke om det gode liv.

Filosofen Arne Næss regnes som en av Norges mest markante tenkere. Han er berømt for sine klatreekspedisjoner, i Himalaya, langs fasadene på Blinderns høybygg og for å ha erobret NATO-anlegget på Kolsås sammen med Jens Bjørneboe. Under de sjøsamiske dagene i Austertana trakk legenden drøyt hundre mennesker til samfunnshuset. Sammen med forfatter og journalist Petter Mejlænder holdt den aldrende vitenskapsmannen forsamlingen i ånde i en drøy time.

Tidvis var forsamlingen i tvil om det var Næss' sviktende hukommelse eller velutviklede humor vi fikk stifte bekjentskap med.

– Hvor gammel er det du er, spurte Petter Mejlænder.

– Veldig gammel.

– Husker du hvor gammel?

– Er ikke helt sikker.

– Du er 95 år.

– 95 år! Er jeg så gammel? Nei, det kan ikke være sant.

– Du ble 95 den 27. januar. Hvordan er det å være så gammel?

– Både òg. Bedre enn jeg forventet. I grunnen ikke noe særlig forskjell fra å være 70. Men selvfølgelig annerledes enn å være 20.

Arne har en hukommelse som ikke lenger gidder å jobbe hele tiden, forklarte Petter Mejlænder og utfordret Næss på å fortelle om hvordan det er.

– Jeg velger ut hva jeg vil huske. Det finnes ting jeg absolutt ikke vil huske, da husker jeg det ikke. Jeg kan ikke huske å ha sett deg og deg og deg før, forklarte Næss og pekte utover forsamlingen.

Der satt også hans 57 år gamle kone Kit-Fai Næss. Sammen ferierer de to i Tana noen dager i tilknytning til foredraget torsdag.

Fiskeriminister Helga Pedersen brøt ut i gapskratt da replikken «stakkers fisk» unnslapp Næss' lepper.

– Dette er fiskeriministeren i landet, forklarte Petter Mejlænder da Pedersen og Næss skulle fotograferes utenfor forsamlingshuset etter foredraget.

– En fascinerende person. Det er han og Trygve Lie igjen av de gamle legendene, uttalte Helga Pedersen etterpå.

Arne Næss har aldri vært redd for å dumme seg ut. Aldri engstelig for å si ting andre ikke ville sagt: Lekenheten i seg har han alltid tatt vare på. Overalt hvor han reiser, har han med seg tøygrisen Timotei. En blekrosa sak som har bodd sammen med Kit-Fai og Arne Næss i 14 år. Timotei og Arne fant hverandre i den sveitsiske alpelandsbyen Verbier. Timotei satt i et utstillingsvindu i en butikk. Han var liten og navnløs, og hadde ikke foreldre engang. Antakelig hadde butikken nettopp fått ham i en pappeske fra fabrikken i Kina. Huden hans var rosafarget – ikke så blek som i dag. Arne så inn i de store, åpne øynene til Timotei, og det sa pang! inne i ham.

– Det var nesten som å bli forelsket, forteller Arne. Han følte at Timotei hadde full tillit til ham fra første stund. Arne framhever smilet til Timotei.

– Det er så vanvittig stort i forhold til hodet.

Arne Næss har alltid vært opptatt av å bryte grenser. Publikum i Austertana fikk høre historien om da Næss tok med seg studentene sine på hytta på Ustaoset. Utpå natten tok det til å blåse, og professoren vekket studentene, ba dem kle av seg og gå ut. Splitter nakne måtte de springe rundt hytta i vinterstormen.

– Jeg ville lære dem at livet er sårbart. At de måtte bevege seg sterkt og mye for ikke å fryse i hjel.

– Leken har alltid et visst alvor. Å holde opp å leke er fall i muligheter, forklarte Arne Næss.

Som filosof hører han hjemme i den nypositive tradisjonen. Nypositivismen ble først utformet som et teoretisk program i mellomkrigstiden av den såkalte «Wienerkretsen», som Næss hadde kontakt med under oppholdet i Wien i midten av 1930-årene. Næss gjorde nypositivismen dels til en vitenskapsfilosofisk og dels en språkfilosofisk utforming.

Under andre verdenskrig tilhørte Arne Næss den hemmelige etterretningen. Han spionerte på tyskerne og opplevde at venner ble både torturert og drept. På universitetet skulle han holde forelesning om nazismen. Da ringte han fengselsdirektøren og ba om å få låne en av dem som sonte for landssvik.

– Jeg ville snakke med nazisten. Sammenligne hans bakgrunn med min. Høre hva han hadde opplevd i tidlig alder. Tenke over hvordan jeg ville vært om jeg hadde hatt den samme oppveksten.

Det var ikke bare nysgjerrighet, men også et moralsk engasjement som gjorde at Arne Næss dro med seg en landssvikdømt nazist inn til studentene.

Arne Næss går ikke så lett og ledig lengre. Han trenger både staver og en stødig hånd når han skal ta seg fram. I løpet av dagene i Tana har han vært en del rundt og sett på naturen. Evnen til å begeistres har han tatt vare på. I godværet sist onsdag tok vertskapet Wivian Johnsen og Øystein Hauge han med til Lavonjarg.

– Det er flott å være her, sier Arne Næss. Det er meget pent.

Mye visdom og klokskap ligger bak foredraget den gamle mannen, med det levde livet, holdt i Austertana.

– Jeg har alltid satt meg moderate mål. Mål jeg har nådd, slik at jeg kunne gi meg selv ros. Å sette seg for høye mål er en billig måte å kritisere seg selv på. Det fører lett til et negativt selvbilde, kunne filosofen fortelle.