Døden har krøpet litt nærmere oss det siste året. Den nasjonale tragedien som rammet oss 22/7 har tvunget alle til å reflektere litt mer over livet og døden. Ubehaget ved, og erkjennelsen av, at vi alle er sårbare og dødelige kan være krevende å ta innover seg, og det blir aldri hardere eller mer brutalt enn når unge mennesker dør. Jeg er opptatt av at døden i større grad inviteres inn i livet, da den er hard nok fra før, om vi ikke i tillegg skal legge et tabuslør over den. I Norge dør det cirka førti tusen mennesker i året. I snitt kan man regne at hvert dødsfall involverer minst ti pårørende, som betyr at minst en halv million av oss er direkte konfrontert med døden, hvert eneste år. Det er høye tall. Da må vi snakke om døden, og ikke gjemme den bort. Så langt, så bra.

Begravelsen og minnestundene etter 22/7 har vært et slags offentlig anliggende, selv om hvert enkelt tilfelle også har sin egen historie, sin egen familie og sin egen sorg. Det er viktig å huske. Den massive mediedekningen av det har likevel vært til dels forståelig. Da sliter jeg mer med å se hvordan media har håndtert andre, og enkeltstående, dødsfall. Da den 26-årige, nasjonale svømmehelten Alexander Dale Oen nylig døde, trampet man opp noen nye stier jeg har vanskelig med å skjønne og akseptere. At det uventede dødsfallet skapte sjokkbølger og ble en nasjonale nyhet gjennom flere uker, finner jeg ikke rart i det hele tatt. Selvsagt var det slik. Men dekningen av selve begravelsen tippet over på gal side, og for ettertiden, og kommende dødsfall på offentlige personer, bør dette debatteres grundigere. Jeg skjønner nemlig ikke hva filmkameraer har i en begravelse å gjøre. Hvorfor skal man i det hele tatt muliggjøre at perifere personer uten noen som helst slags link til verken de pårørende eller den avdøde skal få se og høre folk gråte og hulke av bunnløs sorg? Private følelser og sorgreaksjoner har ingenting å gjøre som vare i en butikk. For dette er butikk. God butikk. Og derfor kunne man følge den to timer lange seremonien til Oen minutt for minutt. De største avisene har den fortsatt liggende høyt opp på Nett-TV-menyen sin. Du kan f.eks. nå klikke deg inn på klippene «Se kjærestens gripende farvel», eller sju av de andre personlige minneordene som ble fremført i kirka, og linkene ligger midt mellom tilbud om å se seiersscener fra engelsk fotball, VM i gjørmebryting, aksjoner fra toppløsaktivister i Polen og bisarre intervjuer fra Petter Stordalens fjollete kostymefest 16. mai.

Sammensuriet av temaer her er både morbid og smakløst. Scener fra en begravelse har ingen verdens ting å gjøre i dette arkivselskapet. At det nå ligger der ute på internett til evig tid er et annet aspekt.

Man er aldri mer sårbar og naken enn man er i en sorgprosess, og uansett hvor ressurssterk og tøff du er, er det ikke sikkert du er i stand til å stoppe media når de presser på og ønsker å dekke en privat seremoni. Nils Arne Eggen satte tidligere i år ei grense ved sønnens begravelse, og den gikk ved nettopp filming. Men han er en av landets mest medievante personer. At man har lov til noe er ikke synonymt med at man har en forpliktelse til å gjøre det. Dette gjelder også media. En begravelse har mange viktige funksjoner, men allmenn tilgjengelig underholdning er så visst ikke én av dem. Og det er ikke dette som er å invitere døden inn i livet. Dødens mange tabuer bør brytes ned. Men virkemidlet bør ikke være underholdning, med andres menneskers personlige sorg som hovedattraksjon.