Dette debattinnlegget stod på trykk i Finnmarken onsdag 21. januar. Bakgrunnen for innlegget kan du lese her .

I lørdagens Finnmarken får jeg og tusenvis av finnmarkinger passet vårt påskrevet av to journalister sørfra. Der kan man lese at vi som bedriver grensehandel i Näätämö, Karigasniemi og i Nuorgam drar på harryturer til vårt naboland. Da Lars Sponheim kastet ut betegnelsen om folk på Østlandet som dro på handletur til vår blågule nabo, var ikke media treg med å slå dette opp. At bonden Sponheim brukte et nedsettende begrep om turer som satte prisen på norske landbruksprodukter i dårlig lys, kan man dog ha forståelse for.

Men jeg nekter konsekvent for at alle mine turer til Finland for å handle har noe harrypreg over seg. Det har det neppe heller hatt for alle som har benyttet anledninga til å handle rimelige kjøttvarer, tobakk, drivstoff og andre varer siden Juntilla og Koski startet med sine butikker for rundt 40 år siden. Husk at tomaten og sylteagurk, servelat og spekepølse kun var tilgjengelig for mange grunnet prisen i grensehandelens barndom. Før Vinterkrigen dro nordmenn over grensa (Pasvikelva) til Salmijærvi og Finland for å handle mel, kaffe og andre matvarer hos finnene. Og de aller fleste av oss vet godt at Pomorhandelen var av stor betydning. I så måte er det historieløst og langt på vei en fornærmelse å betegnes som en harry om man drar til landet med de tusen sjøer, Paavo Nurmi, Mentyranta og Hakulinen, Pekka og Toivos land. Dette er landet som ikke har fått noe gratis og ikke holdt seg unna de siste store krigene.

I landet til Marjatta Kaajosma vil navnet Harry, i Finland skrevet med i, lede tankene hen på Harri Kirvisniemi, som fram til han ble dopingtatt, var folkehelt i sportsgale Finland. Journalistene burde også vite at skihopperen Harri Olli har tatt opp arven etter Matti Nykænen på godt og vondt. Nei, Suomi er harryfritt, og turen til finsk Sapmi er en dyd av nødvendighet i mange tilfeller. Da jeg eksempelvis hadde handlet for lite buklist til den årlige sylteproduksjonen (i Finland), måtte jeg handle mer syltestoff i Kirkenes.

Her var det nesten umulig å få tak i sorten, og da jeg omsider fant et stykke var det så magert at jeg måtte spe på med noe spekk fra finske svinesider. Samtidig kostet den magre ribba flesk, selv om den var aldri så mager. Tre og en halv ganger så mye måtte jeg ut med på Spar enn tilsvarende i Näätämö. Det kan vel heller ikke betegnes som harry å kjøpe diesel for 8. 81, mens man i Tana tok 11. 25 for samme varen. Det kom uansett ikke fram i reportasjen som var lagd midt i uka, da det vanligvis er lite folk på Pekka-tur. Januar er samtidig en dårlig måned for finske grensekjøpmenn.

Journalistene skal ha ros for å provosere fram engasjement hos noen av oss «harryer», og skal også ha honnør for å satt fokus på landets mest originale kjøpmann.

For REMAs mann på Tana bru må vel være den eneste som misliker at grensehandelen går ned. Og i Båtsfjord har man allerede etablert en ny reitankloning. Berlevågingene kjører vel ikke til Tana for å handle på REMA.

Grenseløs hilsen fra Hallgeir Henriksen