De er imidlertid usikre på hvor stor skade den kan gjøre.

Maneten består av 97 prosent vann, men den er utrolig tilpasningsdyktig.

Når maten tar slutt, tærer den på sin egen kropp og krymper i størrelse. Lobemaneten har en lite hyggelig egenskap dersom mattilfanget er stort: Den fortsetter å spise selv om tarmen er full.

Lobemaneten ble først observert i norske farvann høsten 2006. De to kommende årene har enorme svermer av maneter dukket opp langs kysten opp til Møre. Forskerne kan foreløpig ikke forutsi effektene av den fremmede arten.

Medieyndling

I norske medier oppnådde monstermaneten raskt en posisjon som kuriosayndling sammen med andre uhyrligheter som flått og midd. Merkelappen monstermanet var den som vant fram i skarp konkurranse med andre kallenavn som drapsmanet, mordermanet, rovmanet og dødsmanet.

De fleste omtalene viste til skrekkhistorien om hvordan monstermaneten ribbet Svartehavet for liv. Da lobemaneten på 80-tallet kom til Svartehavet med ballastvann, fulgte store endringer i økosystemet og kollaps i økonomisk viktige fiskerier i havområdet.

– Det er i ettertid blitt debattert om kollapsen i fiskeriene skyldtes predasjon (beiting, red.) fra lobemaneten, eller om overfiske i seg selv var årsaken til at arten etablerte seg i området, skriver forsker Tone Falkenhaug i en artikkel i Havforskningsinstituttets samlerapport «Kyst og havbruk 2009».

Utsatte økosystemer

I artikkelen reiser hun spørsmålet om lobemaneten er en trussel for oss, eller en vakker introdusert art. Den amerikanske lobemaneten brenner ikke. Den er ikke giftig, og driver passivt med havstrømmene.

Forskeren finner flere fellestrekk ved de økosystemene der amerikansk lobemanet har hatt store negative konsekvenser for økosystemet:

– De er brakkvannssystemer med få arter og enkle næringskjeder der naturlige predatorer (rovdyr som spiser byttedyr, red.) på ribbemaneten mangler. Systemene er ofte forurenset, med høy primær- og sekundærproduksjon, og overfiske har ført til reduksjon av andre toppredatorer, skriver Falkenhaug.

Konkurranse

Hun viser til at situasjonen i norske havområder er en helt annen. Lave temperaturer, faren for å bli spist av andre byttedyr og konkurranse med andre arter vil være med å begrense utbredelsen av amerikansk lobemanet i norske farvann.

Men til tross for dette, ble det i fjor og 2007 observert lokale masseforekomster av amerikansk lobemanet i kystnære områder langs Skagerrak.

Den amerikanske lobemaneten vokser og formerer seg raskest ved høye vanntemperaturer. Oppblomstringene vil derfor mest sannsynlig skje på sensommeren og høsten, en tid på året da vi finner få fiskeegg og larver i planktonet maneten livnærer seg på.

Havforskningsinstituttet starter i år et fireårig forskningsprosjekt for å kunne gi flere svar på hvordan den amerikanske lobemaneten påvirker økosystemene i norske farvann. (ANB-NTB)